
1 – 2026
Kjære medlemmer av Fortellertreet!
KONTINGENT
Nå er det på tide å betale kontingenten for 2026. Det er
kr. 200 som skal inn på konto 1254 63 57765 *
På forhånd takk for det! Det hjelper oss til å kunne vise gratis forestillinger, så eventyrskatten og fortellingene når ut til alle.
Vi vil ikke at du skal føle at årsmøtet er en plikt og noe du bør være med på. Det er fint å få innspill fra dem som har overskudd og engasjement, men det er også helt ok å bare støtte oss med din kontingent.
* Våre æresmedlemmer, Bente og Trygve, får også nyhetsbrevet, så de kan følge med på hva som skjer, men de skal selvsagt ikke betale kontingent.
ÅRSMØTET
blir på Hellviktangen
lørdag 28. februar kl. 17

Da stenger kafeen, så hvis du vil kombinere møtet med å ta en middag på Hellviktangen først må du komme litt tidligere. Siste bestilling av mat kl. 16.30. Det hadde jo vært hyggelig å spise sammen først, for de som har anledning til det. Alle må betale for seg selv. Dere trenger ikke å si fra om dere kommer; det er bare å møte opp.
Saker til møtet foreløbig:
. godkjenning av regnskap
. innspill til utformingen av Fortellerfestivalen – se mer om det nedenfor
. eventuelt
Saker kan meldes inn til årsmøtet til meg, Fanny, på epost fpknill@hotmail.com innen 12. februar.
Om du ikke har anledning til å komme på årsmøtet, kan du gjerne sende innspill til møtet til meg på samme epost.
VÅRENS DUKKETEATER: se plakat over
Det nydelige bildet på plakaten er det Avery Rain som har laget.
Etter forestillingen inviterer vi dere med på et lite vårverksted. Der vil Yanitsa fortelle om en gammel tradisjon i Bulgaria på nettopp 1. mars, som handler om “Bestemor Mars” og tradisjonen med Martenitsa. Vi lager hvite og røde bånd og dusker og gir til vennene våre og til frukttrærne
FORTELLERFESTIVALEN 2026
Sett av datoen: 30. august
Vi har hatt et styremøte og jobbet videre med innspillene vi fikk etter evalueringsmøtet i høst, der vi inviterte alle utøverne fra i fjor til å være med eller å komme med innspill.
Det vi har besluttet er at vi fortsatt holder festivalen over en dag på Hellviktangen. Vi ønsker nå å dele opp dagen slik at vi har en familiedel først på dagen, og starter litt tidligere. Vi tenker at denne delen blir fra kl. 11 til kl. 14.
Så vil vi ha del to på ettermiddagen og kvelden. Barn og familier kan også bli med på den delen, men den er mer rettet mot voksne. Temaet vi setter for festivalen vil komme mer fram i denne andre delen.
Vi ønsker å forvandle “Åpen scene” til noe mer uformelt og uten en følelse av å måtte være på scenen. Vi tenker på å avslutte festivalen rundt et bål ute, der vi først har eventyrsirkel, der vi lager en historie sammen, og så er ordet fritt for dem som ønsker å fortelle eller dele noe.
Vi ønsker å fokusere på også å dele fra våre personlige historier, og tenker å sette opp et telt eller noen forheng ute, og sette opp stoler i par med litt avstand imellom. Der kan man komme og sette seg om man har lyst til å dele noe med bare ett menneske, som man ikke vet hvem er. En forteller og den andre lytter. Og så bytter vi roller. Vi tenker å ha dette stående der hele dagen. Vi har en tanke om at når man først har delt historien sin med en person og hørt en annens historie, får man kanskje lyst og mot til også å dele noe med alle rundt bålet senere. Eller man kan dele noe som har gjort inntrykk i løpet av dagen – eller hva som helst …
Hvilket tema vi skal sette for festivalen har vi enda ikke bestemt. Dette vil vi gjerne få innspill til.
Mye av motivasjonen vår til å drive med fortelling, også for voksne, er de møtene som kan oppstå mellom oss når vi er vi er helt “nedpå” på små, intime scener og lar oss berøre – ikke av masse kul teknikk og superartister, men av selve innholdet i fortellingene og møtet med mennesker. Vi ser hverandre, både fortellerne og de som hører på. Og fortellerne hører gjerne på hva publikum har å si etterpå. Vi gir hverandre nærvær og verdighet. Det rike, skapende bildespråket åpner opp et rom der det er plass til undring og innlevelse i andres perspektiv. – Og dette ville vi gjerne ha flyktninger med på, og gjerne deres historier. Hvordan kan vi få dem med? Kanskje kan temaet være noe som har med det å gjøre?
Når vi har satt temaet vil jeg invitere fortellere til å bli med og sette i gang med søknadsprosessen. Dere kan også gjerne komme med innspill til fortellere, forestillinger og verksteder.
TIL SLUTT EN HISTORIE:
– DØDENS ENGEL, en Sufi-historie
Den store, vise Kong Salomo satt på sin trone og hørte på alle menneskers klager. Hver dag var køen like lang, og han tok seg tid til å høre på den ene etter den andre og forsøkte å gi råd og hjelp. En morgen han satt slik kom det til syne en mann med vilt blikk, som nærmest kastet seg inn i rommet. Salomo så at han var helt ute av seg og gjorde tegn til at han skulle komme fram.
Mannen ble glad og forundret over å få lov til å gå forbi køen. Han falt på kne foran sin store velgjører.
“Hva er det som plager deg, min gode mann?” spurte Salomo.
“Å, det er dødens engel, min Herre. Jeg så ham nettopp nå da jeg krysset gaten. Han stirret på meg med et så fryktelig blikk at hjertet mitt nesten stanset i brystet på meg.”
“Vi vet jo alle at Azrael adlyder Guds minste vink og aldri sluntrer unna pliktene sine” sa den vise. “Hva er det egentlig du mener jeg kan gjøre for deg?”
“Jeg ber deg, store Salomo! Mitt liv er i dine hender! Be vinden blåse meg til India! Der vil jeg nok være trygg for engelen.”
Ja, Salomo ga ordre til Vestavinden om å bære den nærmest paralyserte mannen til India, og legge ham ned hvor enn han måtte finne det best. Så ga han seg igjen til å møte dem som ventet i køen, med sine ulike klager og saker.
Neste dag fikk Kong Salomo øye på Dødens Engel i menneskemengden ute i gatene. Han gjorde tegn til ham om å komme nærmere, og han spurte ham:
“Hvorfor skremmer du folk med så strengt et blikk, at de springer fra gård og grunn. Hva hadde den stakkars mannen i går gjort for noe galt, at du stirret så morskt på ham?”
Azrael var overrasket.
“Ærede Herre, jeg så aldeles ikke morskt på ham! Det var bare det at jeg var storlig overrasket over å se ham!” sa han. “Gud hadde befalt meg å ta det sørgelige livet hans til meg i dag, i India. Og jeg kunne ikke forestille meg hvordan han skulle kunne komme seg dit i løpet av et døgn, om enn han hadde tusen vinger. Jeg ble overrasket og stirret på ham i vantro, ikke i sinne!”
Når du ser på alt med grådighetens og begjærets øyne, hvem er det da du håper å rømme fra? Gud? Er det mulig?
….oversatt av Fanny fra nettstedet Sufi-stories.com